Digitale krisekart-et verktøy for ressursfordeling

Guro Åsveen
unpublished
If communities depend on information for their survival in times of crisis, then communication technologies are their lifelines (Coyle & Meier 2009: 4). En rekke nye teknologier for krisekommunikasjon er utviklet med utgangspunkt i en nå utbredt erkjennelse: informasjon redder liv. Men hva ligger egentlig i denne erkjennelsen? At tilgang på informasjon kan likestilles med tilgang på rent vann og mat for en flyktning? At vi ikke len-ger trenger egne letemannskaper til å spore opp personer som
more » ... gått seg vill i fjellheimen? I denne artikkelen setter jeg søkelyset på digitale krise-kart («crisis mapping») og betydningen av en stadig mer digitalisert krise-kommunikasjon mellom mottakere og givere av humanitaer hjelp. En før-ste påstand som drøftes er påstanden om at mer digital kommunikasjon mellom profesjonelle humanitaere hjelpeorganisasjoner og publikum bidrar til økt effektivisering av det tradisjonelle hjelpearbeidet. Påstanden bygger på en antakelse om at den kriserammede befolkningen kan tilby informasjon som er relevant for responsaktørene, på en måte som er ras-kere og mer kostnadseffektiv enn tidligere. Til gjengjeld kan kriseofrene forvente tidlig respons, og gjennom at de overtar mer av kontrollen over informasjonsflyten inn til responsaktørene, kan de også ha større innfly-telse på hjelpeapparatets oppgaver og prioriteringer (Shkabatur 2012: 4). I artikkelen beskriver jeg først aktørene og utviklingen av krisekart-tek-nologien fra papirkart til digitaliseringen av kartmediet. Deretter drøfter jeg bruken av de digitale kartene i tradisjonell humanitaer respons. Hvem profitterer fra digitaliseringen, og på hvilke måter? Jeg tar spesielt for meg mulighetene for å bruke digitale krisekart til å samle inn informasjon som er strukturert og lett verifiserbar. Potensialet for en effektivisert respons drøftes opp mot krisekart-teknologiens begrensninger og utfordringer.
fatcat:tj727uvet5glvaqojjzcnma634