Redaksjonelt Det sier seg selv at Norsk antropologisk tidsskrift (NAT) springer ut fra antropologimiljøet i Norge: antropologiinstituttene ved universitetene, miljøene ved de ulike forskningssentrene, og selvfølgelig også der antropologer jobber utenfor akademia. Vi er sikkert også mange som mener at NAT skal vise til hva som foregår i disse miljøene i resten av Norden og verden som helhet, altså at NAT konstant skal forsøke å avspeile hva som foregår i norsk antropologi. Blant annet derfor er

more »

... et viktig å vise til norsk antropologis internasjonale perspektiver og lenker, selv om det ikke trenger å vaere i hvert nummer. Det jobber jo mange utenlandske antropologer i Norge, inklusive den ene av de to redaktørene våre, slik som mange norske antropologer jobber i eller med utlandet. Et litt kontroversielt utslag av dette, i et land hvor språkpolitikken står høyt på agendaen, er at vi for eksempel innimellom har valgt å utgi artikler skrevet på engelsk, dels så antropologer som jobber her, men ikke skriver norsk/skandinavisk, kan utgi forskningsresultatene sine, dels så de internasjonale leserne kan få innblikk i norsk antropologi, noe som er blitt enda lettere etter at NAT ble et åpen tilgang online tidsskrift for noen år siden. I virkeligheten er disse tankene om NATs profil og potensiale nesten en motsigelse med hensyn til det aktuelle nummer du som leser sitter med i hendene, eller snarere på skjermen din. Hvorfor? Fordi dette nummer så og si er erkenorsk! Ikke bare er alle artiklene og alt innhold skrevet på norsk, samtlige artikler er skrevet av norske antropologer, fra norske antropologimiljøer, om norsk empiri og forhold. Det samme gjelder også den eneste bokanmeldelsen i NAT 02-2021, selv om vi skulle ønske at det ble sendt inn flere bøker og andre utgivelser til anmeldelse i NAT (Jf. vårt nødrop i forrige nummer). Nummerets første artikkel, skrevet av Tom Bratrud og Marianne E. Lien, «Hytta, bygda og byen: Forhandling om tilhørighet» fokuserer ikke bare på et av sosialantropologiens helt sentrale begreper, «tilhørighet», men også på hvor viktig det er i en spesifikk norsk sammenheng, her for eksempel belyst ved den betydningen det hadde i det første året av den aktuelle koronapandemien, hvor norske myndigheter på et tidspunkt innførte forbud mot å dra på hytta for å hindre spredningen av Covid-19. Det er vel vanskelig å forestille seg noe mer norsk enn å kunne dra på hytta, så hva hender når et slikt forbud implementeres, og hvordan skal vi forstå implikasjonene for grunnleggende norske forståelser av tilhørighet til sted og sosiale sammenheng. Artikkelen, som er basert dels på studier av hytter Marianne E. Lien gjennomførte for ett par år siden i et prosjekt sammen med Simone Abram og Anita Nordeide, dels Bratruds aktuelle feltarbeid i et hyttedistrikt, anonymisert som Fjelldal, påbegynt i 2020, altså med direkte anknytning til pandemien og hytteforbudet. Utover at vaere et viktig bidrag til å forstå den spesifikke norske konteksten, kan den også sees som et interessant eksempel på antropologiske analyser som i det hele tatt kan hjelpe oss med å forstå hvordan pandemien har påvirket folks liv, og for eksempel hjulpet frem nye sosiale fenomener, slik som «hjemmekontor», et ord som sikkert er en kandidat til å bli et av årets viktigste i mange land i verden.